Facebook

Mange av dere har muligens luktet lunta, men for de av dere som har litt dårlig luktesans: Jeg hater Facebook. Jeg har riktignok ingen Facebook-profil, og har heller aldri vært på en Facebook side, men det trengs ikke. Jeg vet allerede at jeg hater Facebook.

“Facebook er et engelskspråklig nettsamfunn, opprinnelig laget for universitetsstudenter og ansatte i USA, men har siden spredt seg til andre bruksområder, inkludert venner, skoler og geografiske områder. Nettsamfunnet har over 19 millioner brukere på verdensbasis, og anslåtte 250 000 norske brukere per mai 2007.

Brukere lager en profil som inneholder personlig informasjon, bilder og interesser. Deretter kan de opprette relasjoner til andre brukere, utveksle private og offentlige meldinger og knytte seg til forskjellige typer grupper.”

Dette er hva wikipedia.no sier om Facebook. Det første som slår meg er at det bare er anslått rundt 250 000 norske brukere. (Med tanke på at 600 000 nordmenn stemmer Frp og sikkert 500 000 nordmenn kjøpte enten en ”Schnappi” eller ”Crazy Frog” single i 2005 så kunne ting fort vært mye verre.) Men hvor er de 4 millioner nordmennene som ikke har Facebook? De sitter ikke ved siden av meg på bussen og snakker i mobiltelefon på vei til jobb. De er aldri på samme fest som meg, og de er i hvert fall aldri med meg ut på byen. Og det er dette som er grunnen til at jeg hater Facebook. Alle rundt meg har det. Og når jeg endelig snakker med noen jeg kjenner som ikke har
 det, tar det ikke mange
 dagene før den tidligere allierte sender meg en "I've added you as a 
friend on Facebook" mail. Quisling. Det holder heller ikke at folk bruker time etter time på å ”… lage en profil som inneholder personlig informasjon, bilder og interesser” for deretter å ”opprette relasjoner til andre brukere, utveksle private og offentlige meldinger og knytte seg til forskjellige grupper.” Neida, det skal snakkes om det når man treffes i det virkelige liv også. Og for en som sitter utenfor gitteret og titter inn, virker det som om det eneste spørsmålet som betyr noe i en hver Facebook-samtale er ”Hvor mange venner har du?”.

Norsk Riksmåls Ordbok definerer en venn som ”en person som man står i nært, fortrolig forhold til, stadig omgåes eller har forbindelse med, og som man gjerne yder hjelp”. Facebook har definert en venn som en som klikker ”confirm” når han eller hun blir spurt om å være venneliste-fyll av en han eller hun ikke har snakket med siden siste året på ungdomsskolen. En det er en grunn til at han eller hun ikke har snakket med siden siste året på ungdomsskolen. Hør her, det er ikke naturlig å ha 50 venner. Ingen har 50 venner. Det er noe alle burde skjønne. Derfor er det jævlig provoserende å høre på folk som omtaler sine 112 Facebook-venner som om de var ekte venner. Si at du skal flytte. Inviter de 112 vennene dine på dugnad. Hvis flere enn fem av dem kommer frivillig skal jeg lage en Facebook konto og la meg være listefyll-hora di. Så til dere som sier ”Jippi, i går fikk jeg to nye venner på Facebook” i mitt nærvær og tror jeg blir imponert: I tankene mine deler dere bås og adjektiv med Akon, Linkin Park og Glenn Due Sørensen.

mvh Andreas