Gjestespalten. Noen uker forsinka.
Hi-Tek – Hi-Teknology2: The Chip
Produsenten Hi-Tek er tilbake med en mer, på godt og vondt, variert vennegjeng.
Hvis du nevnte navnet Tony Cottrell til et hiphophode for fem år siden er det gode muligheter for at du hadde fått et særdeles varmt og bredt smil tilbake. Sammen med Mos Def og Talib Kweli lagde han nemlig historie i tiden rundt årtusenskifte med prosjektene Black Star og Reflection Eternal. Jeg mener ikke å si at Hi-Tek ikke lenger bringer frem smilet hos de fleste som liker god hiphop, men i dag vil kanskje tankene streife til noe annet enn Rawkus, Train of Thought og ”consciousness”. Da produsenten fra Cincinnati ga ut Hi-Teknology i 2001 var det gjester som Common, Slum Village og, selvfølgelig, Mos Def og Talib Kweli for alle penga. I dag, fem år senere, er Hi-Tek husprodusent for Dr. Dre og Aftermath og mest opptatt av arbeid for artister som 50 Cent, Busta Rhymes og The Game. En utvikling neppe særlig mange ville forusett under plateselskapets Rawkus gyllende dager… Ikke det at det er noe gærent med dette, overhodet ikke, faktisk synes jeg bare Hi-Teks allsidighet har økt forventningene til den aktuelle oppfølgeren, Hi-Teknology2: The Chip. For hvem synes ikke en gjesteliste med alt fra Q-Tip og Common til Kurupt og Bun B virker forlokkende og forløsende? Et album komponert av en av hiphopens flinkeste og med innslag fra det meste av sjangerens såkalte subgenrer har all mulighet til å bli noe historisk. Akkurat derfor er det ekstra skuffende å høre hvordan resultatet rives fra den ene siden til den andre av feil motsetninger. The Chip har så absolutt blitt et interessant møte mellom ulike stiler, men dessverre også like mye et unødvendig sammentreff av ulike kvalitetsnivåer.
Singelen ”Where It Started At (NY)” er naturligvis en hyllest til New York. Et temavalg som enkelt kan gjøre en låt repeterende og kjedelig, men Hi-Teks bidrag til ”The Big Apple” blir istedenfor herlig underholdning med en sjelfull undertone og riktig så gode gjestevers. Mest imponerende er kanskje Papoose med linjer som:”All I got is my word and my nuts, man I got Brooklyn in my balls/So you could see Bed-Stuy if you lookin’ in my draws”, men Jadakiss, Talib Kweli og Raekwon gjør også finfine jobber. På ”Keep It Moving” er det de to legendene Kurupt og Q-Tip som deler mikrofonen, med det resultatet at låta blir det perfekte eksemplet på et vellykket møte mellom to nokså forskjellige artister. ”Music for Life” er en kandidat for årets låt og bedre enn noen viser Common hvilke kvaliteter som virkelig ligger i dette albumet med linjer som ”This is the story of my life here trapped in a verse/No matter the money or the movies, music is first”.
På den andre siden er det noe som ikke helt stemmer med Hi-Teknology2. ”So Tired” kunne vært noe helt fantastisk, med spinnville vers fra Bun B og Devin the Dude, men blir på mange måter ødelagt av Pretty Uglys elendige bidrag. ”1-800-Homicide” med The Game er milevis unna hva de to leverte sammen på Doctor’s Advocate. Mens gutta i Strong Arm Steady har kvaliteter til å gi oss noe langt mer spennende enn hva de leverer på ”Money Don’t Make U Rich”. Alt dette er kanskje detaljer, men det er nettopp detaljer som ødelegger for det voldsomme potensialet albumet har. For all del, det er ikke noe dårlig album, det er faktisk et av de bedre som har kommet i år, men med tanke på potensialet blir unødvendige og halvslappe bidrag så utrolig irriterende...
En sammenligning med Dr. Dre og hans (forhåpentligvis) kommende album er selvfølgelig totalt urettferdig, men skitt au; jeg prøver meg for det! Der Busta Rhymes ikke tar ut det lille ekstra på ”March”, der The Game nedprioriterer sitt bidrag og der mer ukjente rappere ikke leverer sitt livs vers på Hi-Teknology2, vet du at det vil være en helt annen verden når Detox ferdiggjøres. Dre har mulighet til å luke bort dårlige bidrag, kreve full konsentrasjon fra samtlige rappere og tid til å gjøre alveldens små endringer. At Hi-Tek, dessverre, stiller i en annen klasse gjør at jeg er mer oppspilt over hva han vil bidra med på Detox eller på et debutalbum fra Aftermath-sangfuglen Dion (som briljerer på hele fem låter) enn jeg blir over hans eget album. Men, til den tid kommer er det, tross alt, mer enn nok du kan kose deg med her på Hi-Teknology2: The Chip.
Audun Kjus Aahlin
Produsenten Hi-Tek er tilbake med en mer, på godt og vondt, variert vennegjeng.
Hvis du nevnte navnet Tony Cottrell til et hiphophode for fem år siden er det gode muligheter for at du hadde fått et særdeles varmt og bredt smil tilbake. Sammen med Mos Def og Talib Kweli lagde han nemlig historie i tiden rundt årtusenskifte med prosjektene Black Star og Reflection Eternal. Jeg mener ikke å si at Hi-Tek ikke lenger bringer frem smilet hos de fleste som liker god hiphop, men i dag vil kanskje tankene streife til noe annet enn Rawkus, Train of Thought og ”consciousness”. Da produsenten fra Cincinnati ga ut Hi-Teknology i 2001 var det gjester som Common, Slum Village og, selvfølgelig, Mos Def og Talib Kweli for alle penga. I dag, fem år senere, er Hi-Tek husprodusent for Dr. Dre og Aftermath og mest opptatt av arbeid for artister som 50 Cent, Busta Rhymes og The Game. En utvikling neppe særlig mange ville forusett under plateselskapets Rawkus gyllende dager… Ikke det at det er noe gærent med dette, overhodet ikke, faktisk synes jeg bare Hi-Teks allsidighet har økt forventningene til den aktuelle oppfølgeren, Hi-Teknology2: The Chip. For hvem synes ikke en gjesteliste med alt fra Q-Tip og Common til Kurupt og Bun B virker forlokkende og forløsende? Et album komponert av en av hiphopens flinkeste og med innslag fra det meste av sjangerens såkalte subgenrer har all mulighet til å bli noe historisk. Akkurat derfor er det ekstra skuffende å høre hvordan resultatet rives fra den ene siden til den andre av feil motsetninger. The Chip har så absolutt blitt et interessant møte mellom ulike stiler, men dessverre også like mye et unødvendig sammentreff av ulike kvalitetsnivåer.
Singelen ”Where It Started At (NY)” er naturligvis en hyllest til New York. Et temavalg som enkelt kan gjøre en låt repeterende og kjedelig, men Hi-Teks bidrag til ”The Big Apple” blir istedenfor herlig underholdning med en sjelfull undertone og riktig så gode gjestevers. Mest imponerende er kanskje Papoose med linjer som:”All I got is my word and my nuts, man I got Brooklyn in my balls/So you could see Bed-Stuy if you lookin’ in my draws”, men Jadakiss, Talib Kweli og Raekwon gjør også finfine jobber. På ”Keep It Moving” er det de to legendene Kurupt og Q-Tip som deler mikrofonen, med det resultatet at låta blir det perfekte eksemplet på et vellykket møte mellom to nokså forskjellige artister. ”Music for Life” er en kandidat for årets låt og bedre enn noen viser Common hvilke kvaliteter som virkelig ligger i dette albumet med linjer som ”This is the story of my life here trapped in a verse/No matter the money or the movies, music is first”.
På den andre siden er det noe som ikke helt stemmer med Hi-Teknology2. ”So Tired” kunne vært noe helt fantastisk, med spinnville vers fra Bun B og Devin the Dude, men blir på mange måter ødelagt av Pretty Uglys elendige bidrag. ”1-800-Homicide” med The Game er milevis unna hva de to leverte sammen på Doctor’s Advocate. Mens gutta i Strong Arm Steady har kvaliteter til å gi oss noe langt mer spennende enn hva de leverer på ”Money Don’t Make U Rich”. Alt dette er kanskje detaljer, men det er nettopp detaljer som ødelegger for det voldsomme potensialet albumet har. For all del, det er ikke noe dårlig album, det er faktisk et av de bedre som har kommet i år, men med tanke på potensialet blir unødvendige og halvslappe bidrag så utrolig irriterende...
En sammenligning med Dr. Dre og hans (forhåpentligvis) kommende album er selvfølgelig totalt urettferdig, men skitt au; jeg prøver meg for det! Der Busta Rhymes ikke tar ut det lille ekstra på ”March”, der The Game nedprioriterer sitt bidrag og der mer ukjente rappere ikke leverer sitt livs vers på Hi-Teknology2, vet du at det vil være en helt annen verden når Detox ferdiggjøres. Dre har mulighet til å luke bort dårlige bidrag, kreve full konsentrasjon fra samtlige rappere og tid til å gjøre alveldens små endringer. At Hi-Tek, dessverre, stiller i en annen klasse gjør at jeg er mer oppspilt over hva han vil bidra med på Detox eller på et debutalbum fra Aftermath-sangfuglen Dion (som briljerer på hele fem låter) enn jeg blir over hans eget album. Men, til den tid kommer er det, tross alt, mer enn nok du kan kose deg med her på Hi-Teknology2: The Chip.
Audun Kjus Aahlin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar