Ukens dikt, "Et vers"

Den bejublede spalten, Ukens dikt, fortsetter sin seiersgang over kontinentet. Idag har jeg ryddet plass til et dikt fra en av de fire store, muligens den største, Henrik Ibsen. La det ikke være noen tvil: Vi i det gule huset identifiserer oss på alle mulige måter med de fire store.

Henrik Ibsen. Det er liten tvil om at Ola er husets Henrik Ibsen. Han går ikke av veien for å stikke hodet fram i samfunnsdebatten. Enten det er i viktige fora, som gulthus.blogspot.com, eller det er i de mindre fora, som på folkemunne ofte kalles massemedia. Der Ibsens samfunnskritikk ofte var rettet mot kjønnssykdommer, uærlighet, ekteskap, bedrageri og identitetspørsmål så er Ola opptatt av rasisme. Men hadde Ibsen vært blant oss i dag hadde han vært medlem av SOS Rasisme. Og Mulla Krekhar hadde nok tatt plassen til Dr. Stockman i En Folkefiende. Uansett, Ibsen og Ola står på de svakes side i den offentlige debatten. Og begge hater de Zola! Ibsen var ikke noen fan av naturalisten Emile Zola. Og Ola, med sine Arsenalsympatier, har lite tilovers for Chelseas gamle stjerne Gianfranco Zola.

Alexander Kielland. Husets Kielland må være Lars. Kiellands romaner handler om småbyens hykleri, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Og dette er nesten som å møte Lars. Når Lars kommer hjem fra Blindern har han, nesten uten unntak, kun negative opplevelser å rapportere hjem om. Og per dags dato har Lars en kamp gående mot den norske statskirken og det offentlige byråkratiet. Det kan se ut som om statskirken skal gå av seieren på grunn av latskap..? Dessuten er Kielland oppvokst på en gård med en stor jettegryte. Og hvis det er noen som skal ha de riktige forutsetningene for å forklare hva en jettegryte er så må det være speidergutten vår.

Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg er husets Bjørnstjerne. Akkurat slik Bjørnson kastet sin Handske inn i sedelighetsdebatten så kaster jeg også inn brannfakler i enhver debatt, for senere å tulle meg inn, og gjemme hodet bort i en god dose ironi, når jeg må stå til ansvar for det jeg har sagt. Dessuten har vi i familien en hytte som bare ligger et steinkast fra Bjørnsons villa på Aulestad. Og som om ikke det var nok så går jeg aldri av veien for å synge den norske nasjonalsangen om sjansen skulle by seg. Her kan man ane en liten konflikt mellom Bjørnson og Kielland...

Jonas Lie. Andreas blir da husets Jonas Lie. Hvilket er litt trist, for hvem vet vel egentlig en dritt om Jonas Lie? Og de som har lest noe av han er ikke videre imponert. Han lever videre i den norske kulturarven ved å snylte på de tre andre. Men slik er det jo ikke med Andreas! Men jeg skal alltids klare å finne et likhetstrekk. Og alle som har lest Jonas Lie sin novelle "Andværds-Skarven" vet at det ikke er noen lett novelle å bryne seg på. Man begynner å lure på om Jonas Lie lever i et slags parallelt univers der diktingen og historien lever i en slags symbiose, slik jenta og skarven også gjør det? Jeg aner ihverfall ikke hva de skarvene skal symbolisere for noe? Hjelp!?! Men slik er det også litt med Andreas. Oppe i andre etasje hender det Andreas lever i et parallelt univers med dverger og andre rare monstre. Vi andre skjønner ikke en dritt av det og ikke vil vi skjønne det heller.

Om diktet: Det har vært urovekkende få bidrag fra bloggens faste lesere til denne spalten. Folket ser tydeligvis ikke mulighetene til å promotere seg selv ved å ha ukens dikt på bloggen. Derfor er ukens dikt et metadikt fra Henrik Ibsen til inspirasjon og glede for alle der ute.

Et vers
av Henrik Ibsen

At leve er — krig med trolde
i hjertets og hjernens hvælv.
At digte, — det er at holde
dommedag over sig selv.

-Har du holdt dommedag over deg selv? maison_nouveaux@hotmail.com