En grei tirsdag med Øystein

Lyrikk til folket

Det gule huset satte i forrige uke i gang et prisverdig initiativ, da de i sin helhet gjenga Jacob Sandes jordnære og vakre dikt ”Etter ein rangel”, og med det lot startskuddet gå for en dugnad uten sidestykke her på denna bloggen. Ikke bare skal vi dra den nasjonale poesien opp av gjørma, nei, her skal det gås grundigere til verks. Jeg vet det er mange som har gledet seg til at jeg skulle greie ut om Henrik Wergeland denne uken, det ville da heller ikke vært helt upassende, temaet tatt i betraktning. Nå skal det sies at den godeste Wergeland har fått sitt eget år, neste år, altså 2008 – da er det nemlig Wergeland-året. Han får derfor hvile inntil videre (i hvert fall fram til neste uke). Jeg har nemlig funnet noe langt saftigere…

Det er meg en glede å presentere dette diktet, som jeg kom over en kveld jeg satt i slåbroken og nippet til tomatjuicen, fordypet meg i litt seriøs lektyre mens jeg prøvde å se smart og ettertenksom ut. Det skal visstnok stamme fra 700-tallet før Kristus, og være forfattet av helleneren Arkhilokhos. Ut fra de fragmentene man kjenner til, kan de som forstår seg på slikt fortelle at han skrev mye om vennskap, men også fiendeskap. Ja, dette var en ekte, lidenskapelig greker, ikke redd for å uttrykke sine følelser (noe av den språklige rikdommen skal også tilskrives Svein Jarvoll, som har gjort en flott jobb med den norske gjendiktningen. Takk, Svein). Enjoy!


Reven kjenner mange knep, men han blir tatt.
Pinnsvinet kjenner bare ett, men det går fritt. Slik
begynner mitt smedeskrift om homsen Kheidos, som jeg vil
gjennombore
på mine linjers pigger. Han puler esler fra Priene
i ræva mens de gumler havre, den kjempesvære
kødden hans som pulserer sæd
i rumpehølet på dem, er et større esel. Så spiller han kornett.
Slik velfriserte katamitter fra Sebazia spiller. Kheidos
har tykke ankler som en kvinne med semskafitte.


Ja… til dere som tror dette er kødd, kan dere jo sjekke ut side 277 i Janss & Refsums ”Lyrikkens liv – innføring i diktlesing” (da var det nevnt, så omgår det gule huset sikkert søksmål fra den slemme forlagsbransjen også).

Reflekter, tenk litt over dette diktet. Kjenn, lytt, føl på dem usminkede, friske billedbruken, den pulserende aggresjonen lyser jo ut av linjene. Hørt det før? Dagens amerikanske scatte/hophop-musikk har tydelige røtter tilbake til den greske antikken. Men der all hophop, som alle vet, er kvinnefiendtlig, voldsforherligende, slitsomt monoton og generelt jævli å høre på, er dette diktet pent. Nei. Det er det ikke. Men Arkhilokhos er herved erklært hiphopens gudfar. Alt pratet om Afrika er nok et blindspor.

Litt morsomt at Kheidos spiller kornett. Mon tro hva en katamitt er.

Neste uke skal det handle mye om Henrik Wergeland og litt om framveksten av en norsk borgerlig offentlighet i tiårene fram mot 1850. Gru dere. (eller gjør som 88% av alle som er innom sida, la være å les (dette diktet vil forresten lede et nytt spennende leser segment mot sida til det gule huset: gutter 12-14 med kvasir. Skam dere)